Skip to content

Hjertevill

Jeg har bestemt meg for å skrive. Skrive om hva jeg tenker og føler, skrive om det som har skjedd. I håp om at det skal gjøre det hele et lite hakk bedre. Advarer mot det lengste innlegget jeg noen gang har skrevet, en oppsummering av hva jeg har gjort siden fredag.

På fredag hadde jeg akkurat kommet hjem fra gårsdagens fest jeg hadde vært på. Akkurat stekt en pizza og spist litt. Så smeller det. Et høyt smell som gjorde at jeg stoppet helt opp i det jeg skulle til å legge meg ned i sengen. Tenkte med en gang at det hørtes ut som en eksplosjon, men etter å ha sjekket alle aviser prøvde jeg å berolige meg med tanken om at det sannsynligvis var noe bygningsarbeid. Fortsetter likevel å følge med på nyhetene og ikke lenge etter kommer det, «Eksplosjon i regjeringskvartalet». Hjertet mitt stoppet et par sekunder. Bilder fra et Oslo jeg ikke kjenner igjen fyller skjermen, ringer mamma og pappa for å fortelle at det går bra med meg og får bekymrede meldinger fra mange av mine venner, både her i Oslo og i Namsos.

Etter hvert kommer enda mer forferdelige nyheter opp. På twitter får man streng beskjed om å ikke ringe folk man kjenner på Utøya fordi det er noen som skyter etter dem og de gjemmer seg i busker og kratt. Det skjærer i hjertet mitt og jeg prøver å benekte at det hele skjer før meldingene bare fortsetter og det forferdelige faktumet går opp for meg. Hadde på dette tidspunktet ei venninne fra Namsos på besøk og får vite av henne at to jenter fra vår parallellklasse på ungdomsskolen er på Utøya. Uroligheten går gjennom hele kroppen min og jeg klarer ikke gjøre annet enn å følge med på nyhetene. Sender melding til mamma for å høre om hvilken blodtype jeg er, dessverre ikke den de etterlyste. Senere på kvelden drar venninna mi og søstra fra Oslo, mens jeg blir hentet av ei venninne som ikke ville la meg være alene i byen med alt som skjedde.

Utover kvelden fortsetter jeg å følge med. Følger med i håp om å se to kjente fjes i live. Ingenting. Får etter hvert vite at hun ene er skutt, men ligger på sykehuset og er i live. Hun andre er fortsatt savnet. Når nyheten om at de frykter minst 80 døde på Utøya kommer ut bryter jeg helt sammen. Tårene renner og jeg fylles av sinne, sorg og håpløshet. Venninna mi tilbyr meg at vi kan kjøre en tur, dra ut, ikke se på nyhetene i en stund. Å kjøre eller sitte på bil har alltid vært beroligende for meg og det var det også da. Etter en stund i bilen klarer jeg til slutt å stoppe tårene og vi drar etter hvert hjem til henne igjen. Hun skulle på jobb dagen etter, men lar meg likevel få rommet hennes, med både tv og pc. En kompis ringer meg for å høre hvordan ting går og til slutt sovner jeg i sju-tiden. Morgenen etter våkner jeg og håper i et par sekunder at alt har vært et mareritt. Slår på tven og får nok en gang bekreftet at det faktisk har skjedd.

Lørdag ettermiddag drar jeg til byen med ei annen venninne. Legger ned en bukett med rosa roser utenfor Domkirka, gråter enda mer, men også denne gangen med ei venninne som klemmer i rundt meg. Tilbringer kvelden med venner, snakker mye om hva som har skjedd og sover enda ei natt hos venninna mi. Søndag drar jeg hjem, er alene for første gang siden fredag, gråter litt igjen.

Mandag våkner jeg for sent til å være utenfor Domkirka til det stille minuttet. Jeg får dårlig samvittighet og føler meg som verdens verste person. Jeg skal møte noen venner for å gå i rosetoget sammen. Kjøper en bukett med roser så jeg har nok til alle. Drar ned til Klingenberg for å møte dem der. Utenfor ser jeg kjendiser, bloggere og helt vanlige mennesker. Et folkehav som ikke kan beskrives med ord. Hvert minutt, hvert sekund kommer flere og flere strømmende ned fra Nationaltheateret. Tårene presser på, men jeg klarer å holde meg, klarer å holde dem tilbake, klarer å holde dem inni meg. Det kommer en mann bort og spør hvor man kan få kjøpt roser. Jeg sier at hele byen er utsolgt, at jeg kjøpte dem før jeg kom dit. Før han rekker å snu seg og gå sier jeg at han godt kan få en. «Er du sikker?» «Ja» Han takker så mye og gir meg en klem før han går videre.

Menneskemassene er over alt. Uansett hvor jeg snur meg ser jeg mennesker med roser og andre blomster i hendene. Vi klarer å komme oss til rådhustrappa, der blir vi stående. Plutselig, uten noen som helst beskjed fra scenen begynner folk å synge «Ja, vi elsker». Et øyeblikk som ikke kan beskrives, en følelse jeg aldri har kjent maken til. Går innom Domkirka før jeg drar hjem den kvelden. Siden lørdag har mengden blomster økt med så utrolig mange at jeg nok en gang tar til tårene. Ei ukjent dame kommer bort og klemmer meg, hun begynner å gråte hun også.

Etter alt dette, etter alt som har skjedd har livene våre forandret seg drastisk. Norge vil aldri være det samme igjen. Vi har mistet uskyldigheten vi en gang hadde. Vi har blitt rystet som nasjon, men.. til tross for alle grunner denne «mannen» har gitt oss til å hate har vi gjort det motsatte. Oslo og resten av Norge har vist kjærlighet på et nivå som ikke kan måles. Et samhold uten like, en styrke som ikke kan settes ord på. Jeg vil si takk. Takk til Norge og våre ledere som har vist en styrke og medmenneskelighet som gjør meg så ubeskrivelig stolt over å være norsk. Takk til Oslo som har vist meg akkurat hvorfor jeg har forelsket meg i denne byen det siste året. Takk til mannen jeg fikk gi en rose til, takk til kvinnen som kom og ga meg en klem utenfor Domkirka. Takk til mine venner som har vært så gode. Takk til alle dere, kjente og ukjente.

Advertisements

%d bloggers like this: