Skip to content

Hjertevill

Jeg må bare skrive, jeg klarer ikke å ha alt dette inni meg lenger. Jeg kan ikke gå rundt i huset uten å medregne et gråteanfall i minimum 10 minutter. In fact, det første jeg gjorde da jeg våknet og tankene fikk satt seg var å gråte i et kvarter. Som dere skjønner var ikke skolen plassen å være for meg i dag. Jeg har fysisk vondt inni meg, er kvalm og har aldri følt meg så tom før. Jeg er tom, huset er tomt og jeg vet akkurat hva som mangler.

Jeg trodde ikke det kunne bli verre enn det var da eksen slo opp, det her slår det gange to. At man kan bli så glad i dyr skulle man ikke tro, men jeg er like lei meg som om noen i slekta hadde dødd. Jeg har så ufattelig vondt og skjønner ikke når dette skal gå over. Såklart går det over, såpass skjønner jeg, men sånn som det er nå skjønner jeg bare ikke når. Hadde han vært her hadde han sikkert kommet bort til meg, gnudd seg mot foten min og hoppet opp i sofaen sammen med meg. Alt i et forsøk på å trøste meg. Katter skal liksom være så mye mer ufølsomme enn hunder, isåfall var han unntaket fra regelen. Får nesten dårlig samvittighet over å gråte så mye siden han bare var en katt, men uansett hvor klisjé det høres ut så var han ikke bare det for meg.

Advertisements

%d bloggers like this: