Skip to content

Hjertevill

Jeg savner pappaen min, eller i det minste det forholdet vi hadde før. For et par år siden gikk jeg over fra å pendle mellom han og mamma til å bare bo hos mamma. I starten var det godt å slippe all kranglingen og bråket, men nå savner jeg han så forferdelig mye.

Jeg savner å få en ordentlig pappaklem. En sånn av den typen som bare pappaer kan gi. En sånn som stenger deg inne i armene hans og får deg til å føle deg så trygg som du kan bli.Jeg savner å høre han kalle meg Maje hver eneste dag, ikke bare i smser hvor han svarer på om han kan kjøre meg eller overføre penger.Jeg savner at han kilte meg fordi den ustanselige latteren min minner han på meg som lita jente.

Det er ikke så artig å savne pappaen sin og hvertfall ikke når jeg får dårlig samvittighet for at jeg gjør det. For det er jo min feil. Det er min feil at det har blitt sånn fordi det var mitt valg å flytte. I tillegg føles det enda verre med tanke på alle som savner pappaene sine hvor det ikke er deres feil. Pappaer med alzheimers eller andre sykdommer som gjør at den pappaen man hadde før ikke er den samme som den man har i dag. Eller de som ikke har pappa i hele tatt. De som sikkert synes jeg er en stor tosk nå som sitter og sutrer her og ikke gjør noe med det.

Jeg skulle ønske jeg kunne være den lille jenta hans som lever opp til forventninge hans og aldri skuffer ham. Jeg har så lyst til å gjøre det så bra som han vil jeg skal gjøre det og hver gang jeg feiler føles det som om jeg skuffer både ham og meg selv. Helt til slutt er det så ekkelt at jeg ikke klarer å shake bort følelsen av at den nye ungen som kommer snart er for å erstatte meg. Hva er jeg nå? Halvdattera? Wow, så emo har jeg vel ikke vært på bloggen på veldig, veldig lenge.

Advertisements

%d bloggers like this: