Skip to content

Hjertevill

Nok et innlegg fullt av det du kanskje ser på som naivitet. Jaja, det står i min egen beskrivelse av meg selv og nå ser dere også hva jeg mener med det.
Uansett, etter forrige innlegg om glede ble jeg inspirert til et nytt et. Skal jeg være kritisk til meg selv her nå vil nok dette egentlig være ganske så likt det forrige, men samtidig fant jeg ut at hvis jeg skulle ha med alt i ett innlegg ble det langt og mye lesing.

Alt jeg snakket om i forrige innlegg gir meg håp. Håp for å minne på meg at jeg vil komme sterkere ut av noe tøft og at det alltid vil være noen der som tar imot meg når jeg faller. Jeg får håpet mitt gjennom mye, som jeg allerede har nevnt får jeg noe fra venner. Andre plasser jeg kan få det fra er musikk eller bilder. Ta Sígur Rós for eksempel, musikken deres fyller meg med velvære og ro, jeg vet egentlig ikke hvilke ord jeg kan bruke som beskriver det. Det er som om den tar meg med langt bort til en helt annen verden. Dette høres kanskje sært ut, men prøv det. Musikken virker også muligens litt sær ut i starten, men så snart du kommer inn i selve stemningen i sangene og bare føler de, DA er det fantastisk! Jeg må også legge til at den kan røre meg til tårer, og at jeg i dette øyeblikk sitter med tårer nedover kinnen på grunn av denne videoen Bare fordi den er nydelig, jeg har ikke andre ord.

Som jeg også sa er bilder en inspirasjonskilde til håp, her kommer særlig Postsecret inn. For dere som ikke vet hva Postsecret er, er det en side hvor folk har sendt inn sine egne hemmeligheter på postkort. Hver søndag blir det lagt ut nye hemmeligheter og det er så mange forskjellige at så lenge du har opplevd noe som helst av livet, vil det være vanskelig å ikke finne noen du kjenner også kunne vært sendt inn av deg selv. Grunnen til at denne siden gir meg håp er at når du tenker at livet er helt forjævlig og at ingen har det verre enn deg for øyeblikket, tar du en tur innom Postsecret og finner ut at det er en hel masse andre som går gjennom det akkurat samme som deg. Det er som å snakke med noen som går gjennom det, uten å snakke, bare ved å se at det er fler. Det gir også en følelse av at uansett hvor stor og spredd verden er i både faktiske avstander og levemåter, har vi likevel noe felles som mennesker, nettopp følelsene våre. Blablabla, kall meg gjerne en stor klisjé, men jeg liker det!

Advertisements

%d bloggers like this: