Skip to content

Hjertevill

Nå til det kanskje første helt saklige innlegget i bloggen min, dere har vel allerede skjønt hva det skal handle om. Saken er at dette er noe som fascinerer meg mer enn jeg tror noe annet gjør. Når jeg ser ut på hvordan det faktisk er i dag, hvor statistikken sier at omtrent annenhvert ekteskap ryker, skremmer det meg. For det er faktisk en av drømmene mine, å en dag møte en mann som elsker meg akkurat like mye som jeg elsker han, om ikke mer, å gifte oss i et nydelig bryllup, å få verdens to søteste unger og å leve sammen til den ene av oss til slutt sovner inn i den andres armer. Ok, det var kanskje litt for idyllisk, men det jeg lurer på er: Er jeg for naiv og er drømmen om et slikt forhold urealistisk?

Å elske noen er noe jeg allerede har opplevd, og jeg må innrømme at det var fantastisk. Nå når jeg ser tilbake på det, var det en tid fylt med drømmer, opplevelser og øyeblikk. Øyeblikk som nå kan gi meg frysninger ved å høre en enkelt sang, se et bilde eller bare ved å komme på en av de små tingene vi gjorde. Noen kan kanskje si at ingen har opplevd ekte kjærlighet i en alder av 16. At kjærlighet er noe man trenger erfaringer og lange år med feiling og prøving for å vite hva er. Men når jeg sier at jeg elsket denne personen, hvem kan si imot meg? Hvem kan si at min kjærlighet ikke var ekte nok til å kvalifisere til å være ekte kjærlighet bare på grunn av min alder? I mine øyne bestemmes ikke hva som er kjærlighet ut ifra hvilken alder disse personene har, hvilket kjønn de er eller hvilken hudfarge de har. Såklart tror jeg ikke på alle fjortissene som løper rundt og elsker i hytt og pine, men ja, jeg tror faktisk på muligheten for at man kan møte den «rette» i en så tidlig alder.

Når jeg i dag ser tilbake på minner jeg har med denne personen kan jeg le, gråte eller sitte å smile i flere timer, for dette er minner jeg vet vil være med meg for resten av livet, minner jeg vet kan gjøre en dårlig dag bedre.
Nå er jeg bare redd for at jeg ikke vil få oppleve det samme igjen, for ja, dette forholdet var spesielt. Vi opplevde mye sammen, depresjoner, panikkangsten min, en viss far som gjorde ting mye vanskeligere enn de hadde trengt å være og de to beste sommerene jeg noen gang har hatt. Sommerene var liksom tiden vår, tiden hvor depresjonene forsvant, skole var et ikkeord og vi hadde all verdens med tid til å gjøre all verdens med ting, og det gjorde vi også. Jeg er takknemmelig for alt jeg fikk oppleve med denne personen, og han vil alltid bety svært mye for meg. Hvem kan si at jeg ikke elsket han?



Advertisements

%d bloggers like this: