Skip to content

Hjertevill

Jeg har bestemt meg for å skrive. Skrive om hva jeg tenker og føler, skrive om det som har skjedd. I håp om at det skal gjøre det hele et lite hakk bedre. Advarer mot det lengste innlegget jeg noen gang har skrevet, en oppsummering av hva jeg har gjort siden fredag.

På fredag hadde jeg akkurat kommet hjem fra gårsdagens fest jeg hadde vært på. Akkurat stekt en pizza og spist litt. Så smeller det. Et høyt smell som gjorde at jeg stoppet helt opp i det jeg skulle til å legge meg ned i sengen. Tenkte med en gang at det hørtes ut som en eksplosjon, men etter å ha sjekket alle aviser prøvde jeg å berolige meg med tanken om at det sannsynligvis var noe bygningsarbeid. Fortsetter likevel å følge med på nyhetene og ikke lenge etter kommer det, «Eksplosjon i regjeringskvartalet». Hjertet mitt stoppet et par sekunder. Bilder fra et Oslo jeg ikke kjenner igjen fyller skjermen, ringer mamma og pappa for å fortelle at det går bra med meg og får bekymrede meldinger fra mange av mine venner, både her i Oslo og i Namsos.

Etter hvert kommer enda mer forferdelige nyheter opp. På twitter får man streng beskjed om å ikke ringe folk man kjenner på Utøya fordi det er noen som skyter etter dem og de gjemmer seg i busker og kratt. Det skjærer i hjertet mitt og jeg prøver å benekte at det hele skjer før meldingene bare fortsetter og det forferdelige faktumet går opp for meg. Hadde på dette tidspunktet ei venninne fra Namsos på besøk og får vite av henne at to jenter fra vår parallellklasse på ungdomsskolen er på Utøya. Uroligheten går gjennom hele kroppen min og jeg klarer ikke gjøre annet enn å følge med på nyhetene. Sender melding til mamma for å høre om hvilken blodtype jeg er, dessverre ikke den de etterlyste. Senere på kvelden drar venninna mi og søstra fra Oslo, mens jeg blir hentet av ei venninne som ikke ville la meg være alene i byen med alt som skjedde.

Utover kvelden fortsetter jeg å følge med. Følger med i håp om å se to kjente fjes i live. Ingenting. Får etter hvert vite at hun ene er skutt, men ligger på sykehuset og er i live. Hun andre er fortsatt savnet. Når nyheten om at de frykter minst 80 døde på Utøya kommer ut bryter jeg helt sammen. Tårene renner og jeg fylles av sinne, sorg og håpløshet. Venninna mi tilbyr meg at vi kan kjøre en tur, dra ut, ikke se på nyhetene i en stund. Å kjøre eller sitte på bil har alltid vært beroligende for meg og det var det også da. Etter en stund i bilen klarer jeg til slutt å stoppe tårene og vi drar etter hvert hjem til henne igjen. Hun skulle på jobb dagen etter, men lar meg likevel få rommet hennes, med både tv og pc. En kompis ringer meg for å høre hvordan ting går og til slutt sovner jeg i sju-tiden. Morgenen etter våkner jeg og håper i et par sekunder at alt har vært et mareritt. Slår på tven og får nok en gang bekreftet at det faktisk har skjedd.

Lørdag ettermiddag drar jeg til byen med ei annen venninne. Legger ned en bukett med rosa roser utenfor Domkirka, gråter enda mer, men også denne gangen med ei venninne som klemmer i rundt meg. Tilbringer kvelden med venner, snakker mye om hva som har skjedd og sover enda ei natt hos venninna mi. Søndag drar jeg hjem, er alene for første gang siden fredag, gråter litt igjen.

Mandag våkner jeg for sent til å være utenfor Domkirka til det stille minuttet. Jeg får dårlig samvittighet og føler meg som verdens verste person. Jeg skal møte noen venner for å gå i rosetoget sammen. Kjøper en bukett med roser så jeg har nok til alle. Drar ned til Klingenberg for å møte dem der. Utenfor ser jeg kjendiser, bloggere og helt vanlige mennesker. Et folkehav som ikke kan beskrives med ord. Hvert minutt, hvert sekund kommer flere og flere strømmende ned fra Nationaltheateret. Tårene presser på, men jeg klarer å holde meg, klarer å holde dem tilbake, klarer å holde dem inni meg. Det kommer en mann bort og spør hvor man kan få kjøpt roser. Jeg sier at hele byen er utsolgt, at jeg kjøpte dem før jeg kom dit. Før han rekker å snu seg og gå sier jeg at han godt kan få en. «Er du sikker?» «Ja» Han takker så mye og gir meg en klem før han går videre.

Menneskemassene er over alt. Uansett hvor jeg snur meg ser jeg mennesker med roser og andre blomster i hendene. Vi klarer å komme oss til rådhustrappa, der blir vi stående. Plutselig, uten noen som helst beskjed fra scenen begynner folk å synge «Ja, vi elsker». Et øyeblikk som ikke kan beskrives, en følelse jeg aldri har kjent maken til. Går innom Domkirka før jeg drar hjem den kvelden. Siden lørdag har mengden blomster økt med så utrolig mange at jeg nok en gang tar til tårene. Ei ukjent dame kommer bort og klemmer meg, hun begynner å gråte hun også.

Etter alt dette, etter alt som har skjedd har livene våre forandret seg drastisk. Norge vil aldri være det samme igjen. Vi har mistet uskyldigheten vi en gang hadde. Vi har blitt rystet som nasjon, men.. til tross for alle grunner denne «mannen» har gitt oss til å hate har vi gjort det motsatte. Oslo og resten av Norge har vist kjærlighet på et nivå som ikke kan måles. Et samhold uten like, en styrke som ikke kan settes ord på. Jeg vil si takk. Takk til Norge og våre ledere som har vist en styrke og medmenneskelighet som gjør meg så ubeskrivelig stolt over å være norsk. Takk til Oslo som har vist meg akkurat hvorfor jeg har forelsket meg i denne byen det siste året. Takk til mannen jeg fikk gi en rose til, takk til kvinnen som kom og ga meg en klem utenfor Domkirka. Takk til mine venner som har vært så gode. Takk til alle dere, kjente og ukjente.

Første innlegget jeg skriver på alt for lenge og det er en konkurranse.. Fyfaen så taper jeg er. Neida, men har bare ikke kommet på å skrive noe spesielt når jeg faktisk har gjort ting om dagene. Generelt så er disse «tingene» som regel å ligge og se serier med Stine, noe i sammenheng med alkohol eller prøve å finne ut hvordan man spiser nok (og helst litt sunt) for minst mulig penger. Det sistnevnte er forresten overraskende vanskelig, jeg har jo aldri laget middag til meg selv mer enn fire-fem dager på rad før, og da har det oftest vært minst to pizzaer tilgjengelige i fryseren. Uansett, jeg prøver mitt beste og så langt går det ganske greit. Stortrives enda og har ikke hatt lyst til å flytte hjem et eneste sekund så langt. Jeg har også fått meg jobb, men starter ikke der før 28.juli så har fortsatt en uke uten en eneste plan for hva jeg skal gjøre. Noe som egentlig er ganske godt enda, selv om jeg gleder meg til å starte. En annen ting er jo selvfølgelig at jeg har funnet ut at jeg skal gå skole til høsten, nærmere bestemt siviløkonomi på BI. Så da vet dere deeeeeeeet.

Ble ganske mye informasjon ramset opp, men sånn blir det tydeligvis når jeg lar det gå så lenge uten å skrive noe. Nå skal jeg dusje og se om jeg klarer å finne på noe morsomt å gjøre i dag også, uten å bruke penger. Forslag?

Linnéa har konkurranse og jeg vil vinne. Ikke bare fordi jeg er så dust at jeg har blogg, men jeg har tre andre gode grunner i tillegg. Sånn forresten så blir jeg litt forvirret av at konkurransen arrangeres av Linnéa, Pepsi Max, Side 2 OG Øyafestivalen. Hvem skal man liksom rette smiskinga mot? Anywho, det jeg skulle komme frem til med dette er jo hvorfor jeg bør få dra så holder meg bare til det.

For det første så var jeg på festival i fjor. Høres kanskje ut som grunn nok til at jeg ikke burde få dra denne gangen, men det er det ikke. Grunnen til at dette er det motsatte er at jeg rett og slett ble for full til å få med meg de konsertene jeg ville på. Med andre ord, jeg gikk glipp av et av mine favorittband, Kent, fordi jeg var alt for full, alt for glad og mistet mobilen min. (Tips: Ikke start og drikk halv fire på ettermiddagen!) Heldigvis har jeg lært av mine feil og hvis jeg er så heldig å få dra så skal jeg få med meg to andre av favorittene mine, Lykke Li og Håkan Hellström. I tillegg til mange flere av de andre Øyafestivalen har klart å lure til Norge, som for eksempel Fleet Foxes, Noah and the Whale, James Blake, Explosions in the Sky og Kanye West.

Grunn nummer to er at jeg nettopp har flyttet til Oslo. Jeg er med andre ord fattig (har tusen kroner jeg skal «leve» på fram til midten av august) og får dermed ikke vært med venninna mi som har kjøpt seg billett til torsdagen. Jeg er egentlig ganske snill, men å vite at jeg går glipp av Øyafestivalen gjør at jeg nesten stiller meg opp i Skippergata for en kveld. (Legg merke til at det står nesten, jeg gjør det ikke!)

Så til den aller beste grunnen, festivalfølelsen. Jeg vil ligge i gresset og bli skitten mens jeg drikker en kald pils og hører på deilig musikk. Skrive noen blogginnlegg for å gjøre alle som ikke er der sjalu, samtidig som jeg minner på de som var der hvor fantastisk bra det var. Og til slutt, bare være med på den hendelsen jeg føler at er det man må få med seg i Oslo hvert eneste år. I tillegg får jeg jo likevel dra hjem til min egen gode seng og dusj på slutten av kvelden når jeg er småfull og fornøyd, perfekt!

Sånn, det var mine tre gode grunner til at jeg burde få vinne. Nå har jeg jo selvfølgelig bare enda mer lyst til å dra på Øyafestivalen så for å runde av hele selvpiningen skal jeg høre på noen av de som skal dit og muligens gråte meg i søvn. Slenger med et par sanger sånn at dere som er i lignende situasjon som meg kan gjøre det samme. Dere som skal dit kan vel bare høre sangene og grine over at det fortsatt er tre uker til dere får hørt dem live.

 

image

1. Er dette ei gardinstang?
2. Hvis ja, hvorfor i all verden går det ikke an å få den ene delen inn i den andre?????

Hehe, det ble litt travelt noen dager her. Har seg nemlig sånn at jeg nå plutselig bor i Oslo! Fineste Frogner mer spesifikt. Og ja, jeg stortrives! Har selvsagt planer om å fikse et bilde eller to av rommet mitt, men det ser ennå ganske stusselig ut med den lille 90-madrassen jeg ligger på og de andre tingen hun før meg ikke fikk med seg. De neste dagene regner jeg derimot med at jeg skal få til litt greier, blant annet skaffe meg ei skikkelig seng og kanskje til og med en sofa! Skal i alle fall holde dere oppdater om hvordan det går. I mellomtiden får dere kose dere like mye som jeg gjør!

Jeg kom plutselig på at jeg har glemt helt å fortelle at vi har fått to nye beboere i huset vårt. Karius og Baktus. De kom riktig nok i midten av mai, men da var så de mer ut som rotter og sov hele dagen. Nå har de blitt noen uker gamle og er søtere enn noen gang.

 

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.